Ferden til Cuenca foregikk paa en minibuss gjennom Andesfjellene sammen med et eldre ektepar. Vi begynte med godt mot, men midtveis oppe i fjellene la taaken seg tykt rundt bilen og ga en sikt paa ca 2m. Dette hindret ikke sjaafoeren i aa fortsette i samme fart og kjoere forbi i svingene. Merete kunne ikke skjoenne at dette var trykt og begynte desperat aa bla i ordboka for aa finne ordet for taake og forklare at hun var for glad i livet til aa doe i en bil oppe i fjellet. Det eldre ekteparet lo av oss: (nerviosa..) og sa at det var helt normalt med saann taake.
Vel framme var vi saa slitne og tok det foerste hostellet vi fant. Dette viste seg aa vaere det mest shabbye vi har sett hittil: smuler i sengetoeyet, ikke noe toalettsete + saape, og en dusj med noen mystiske slimgreier i. Dagen etter fant vi oss bedre til rette paa Casa Naranja. Denne byen ble vi glade i! Koselige caféer, fine bygninger, god mat og ikke minst brente dvd-er til 1,5$ =). Paa kvelden dro vi paa en resturant med super mat og vin, sterke drinker og live-musikk. God stemning! Camilla fikk svingt seg med en lokal helt (paa 50+) som var veldig fornoeyd med aa danse med en soet lyshaaret jente.
Soendag var vi innom en kjempefin katedral hvor vi deltok paa adventsgudstjeneste. Dette foerte til stor julestemning og paa vei hjem til Guayaquil koste Camilla og Merete seg med Peter Jöback og andre juletoner... =) Tilbaketuren ble som forventet: mye taake, steinras og forbikjoering, men fantastisk natur. Alt i alt en fin tur, men vi savner Ida.