Vaar siste dag i Ecuador

I dag var vi for siste gang paa jobb i Voluntad de Dios. Det ble en taarevaat avskjed med mange fine ord, sang og gode klemmer. Kristina hadde tatt seg fri fra sin andre jobb for aa vaere sammen med oss, og hadde med deilig lunsj. Vi tilbrakte formiddagen i containeren med god mat, mye prat, og avskjedsgaver. De hadde kjoept T-skjorter fra Ecuador til oss alle, Ida ogsaa, og printet ut bilder fra tiden i Voluntad de Dios. Vi ga caramelitas og Mamma Mia dvd til hver av dem. Etter vi fortalte om Mamma Mia-filmen som vi har sett flere ganger her nede, har de vaert veldig ivrige paa aa hoere, og synge sangene. De ble kjempeglade for presangen.


Det er rart og trist aa dra herfra, og vi kommer til aa savne dem masse. De gjoer en fantastisk jobb med de fattige, samtidig som de selv arbeider under vanskelige forhold. En intensivsykepleier vi snakket med i dag, fortalte at en vanlig arbeidsoekt er 36 timer, med faa pauser. Hun jobber med barn paa respirator, og fortalte at hun paa en vakt kan ha ansvar for opptil 10 barn! (I Norge er det vanlig med en sykepleier per intensivpasient...) Det er vanskelig for oss aa fortelle om hvordan forholdene er i Norge, og det er vondt aa se urettferdigheten. Naar sykepleiere og leger ofte maa jobbe doble skift, og saavidt faar det til aa gaar rundt, sier det noe om hvordan de fattige i landet har det.


Regntiden setter snart inn, og mange av menneskene vi har jobbet med kommer til aa bli rammet av sykdom. Bambushyttene holder ikke regnet ute, drikkevannet blir forurenset, og kolera, dengu- og malariamygg foerer med seg mange doedsfall i denne perioden. Det er vondt aa tenke paa naa som vi skal hjem til Norge og feire jul. Derfor har vi en oppfordring til dere som har fulgt med paa bloggen vaar. Gjennom Misjonsalliansen er det mange maater vi hjemme i Norge kan stoette de fattige paa. Vi har sett arbeidet som Misjonsalliansen gjoer, og vi vet at pengene som gis brukes der de skal uten mellomledd. Takket vaere dem kan mange av de barna vi har moett gaa paa skole, faa rent drikkevann, og gratis helsehjelp. Men det er fortsatt mange som trenger hjelp.

For aa hjelpe menneskene vi har moett, kan du gjerne benytte deg av dette kontonummeret: 3000 16 00040 eller gi en annerledes julegave:
http://www.misjonsalliansen.no/pages/ma_gavekort.aspx?nr=3823
(husk at en 50-lapp her er mye penger!)

Vi er veldig takknemlige for opplevelsen det har vaert aa vaere her. Vi har sett og opplevd mye paa kort tid, baade paa godt og vondt. Folket her er fattige, men viser et samhold og en positivitet vi beundrer og kan laere noe av.

Vi avslutter bloggen vaar med dette innlegget, haaper den har vaert verdt aa foelge med paa. I morgen reiser Camilla og Merete til Rio foer de vender hjem til jul. Nina tar med seg Joachim (som kom til Guayaquil i gaar) til Guatemala, for saa aa feire jul og nyttaar i Mexico.

FELIZ NAVIDAD!

Montañita

Hei igjen!

Naa er vi tilbake fra en herlig helgetur til den lille byen Montañita tre timer unna Guayaquil. Dette er et tilholdssted for surfere, reggaetilhengere og festglade turister. Byen bestaar av et par tre gater med resturanter, barer og smykkeboder. Paa loerdag var vi kjempeheldige med vaeret, knallsol og 35 grader! Jakten paa brunfargen begynte kl 10 om morgenen og vi ga oss ikke foer paa ettermiddagen - dette resulterte i noen svaert roede og saare kropper.

Merete hadde problemer med aa holde seg vaaken paa stranda, fordi vi hadde en tidsforvirra hane til nabo. Denne satte igang i tre-tiden og fortsatte aa gale hvert 5. minutt til klokka var syv. Camilla og Nina merket ingenting, men Merete ble mer og mer desperat saa hun bestemte seg for aa gjoere noe med saken. Hun gikk bestemt ned for aa ta knekken paa hanen og moette vakta i resepsjonen som hadde revolver og skuddsikker vest. Merete saa vaapenet og hadde setningen klar: "Puedes morder ese gallo por favor!?" noe hun mente betydde "Kan du drepe den hanen vaer saa snill!?" Vakta lo godt og sa at det var desverre ikke mulig. Morgenen etter kom hun paa at morder ikke betyr aa drepe, men aa bite. Altsaa: "kan du bite den hanen?" En saer skikk fra Norge?? Vi fikk oss en god latter.. =)

Loerdag kveld begynte med middag paa Hola Ola, helt greit.. Etter den foerste mojitoen litt senere paa kvelden maatte Merete ta kvelden paa grunn av natten med nabohanen. Camilla og Nina fortsatte med Corona og diverse drinker, og fikk seg nye venner fra Argentina. Endelig ble det dansing paa Nina som har mast om dette siden vi kom. En morsom fest paa et utested med bonfire og sandgulv!

Soendag var det overskyet noe som var helt greit for tre tomatroede nordmenn. Merete kjoepte armbaand til en urimelig hoey pris, pruting foregaar tydeligvis ikke i Montañita, noe som gjorde shoppingen litt kjedelig. Etter en grei lunsj paa Hei Ola satte vi kursen hjemover. Vi liker Montañita!

Containeren

Her er noen bilder fra den lille "helsestasjonen" vi jobber i om dagen. Den er delt inn i tre rom med skillevegger. Her faar befolkningen i dette omraadet Voluntad de Dios tilbud om gratis helsehjelp fra allmennlege, tannlege og gynekolog (trebenken dere ser paa bildet, er gynekologstolen - uten forheng og benstoetter - altsaa ikke noe for oss sjenerte nordmenn...:)!

Gutten dere ser paa bildet heter Junior og bor i huset ved siden av containeren. Han er en hyppig gjest paa helsestasjonen og blir laert opp av doktor Jose til aa hilse hoeflig paa oss jentene med kyss paa kinnet hver morgen. Junior er litt av en sjarmoer, og han synes det er stor stas aa besoeke oss =)

Denne arbeidsplassen liker vi godt=)

Bursdagfeiring for Camilla

I dag ble jobben litt av en fest!!

Camilla har bursdag, 24 aar i dag! Vi moette som vanlig opp paa jobb med legene vaare, og dro til containeren hvor vi skulle vaere i dag. Plutselig skulle vi tre ut med "gamlelegen", Hubert og ta blodtrykk av gamle og overvektige. Vi ble overrasket, men fulgte lydig med...

Etter en halvtime ute fikk han telefon fra de andre legene at vi maatte komme tilbake for aa se til en pasient. Naar vi kom fram var den lille containeren pyntet med ballonger, serpentiner og banner ("Bienvenidos a mi fiesta!"). Bordet var dekket med stor bloetkake, masse godterier og brus. Legene sang bursdagsangen paa spansk, og Nina og Merete stemte i med Hurra for deg!

Vi ble veldig overrakset og roerte over oppmerksomheten. Vi foeler vi har blitt godt kjent med denne gjengen i loepet av ukene vi har vaert her, og kommer til aa savne dem masse!!

I kveld feirer vi videre med cafebesoek paa Fruta Bar - her har de den beste juicen i verden, uten tvil!! Til helgen blir det fest og moro i Monteanita=)

mer

Paa jobb i slummen

Jobben i slummen er fantastisk, samtidig som den gir sterke inntrykk fra en verden vi aldri kunne forestilt oss. Vi moeter mange mennesker, og faar et innblikk i hvordan de lever. Folk flest bor i smaa bambushytter, en hel familie paa kanskje 15 kvadratmeter... Det som overrrasker oss er hvor velutstyrte mange av hyttene er, de aller fleste har baade kjoeleskap og stereoanlegg....Alle har stroem, og de faar rent vann fra en tankbil en gang i uka. Sanitaer- og hygieneforhold staar det verre til med, og det virker som mange ikke har kunnskap om viktigheten renslighet for aa unngaa sykdom.

Menneskene vi moeter viser stor gjestfrihet, og spesielt barna synes det er veldig spennende med besoek av lyshaarete, hvite jenter fra en annen verden. Mange faar skolegang takket vaere Misjonsalliansen, og stolt viser de oss gjerne hva de har laert av engelsk den siste uken.

Kunnskapsnivaaet varierer veldig. Noen har full oversikt over vaksinasjonsprogrammet som barna skal igjennom, men desverre er dette et faatall. Mange vi moeter vet ikke hvor gamle de er, eller husker ikke naar barna deres er foedt. Under vaksinasjonskampanjen mot influensa skulle alle barn mellom 6 og 23 mnd vaksineres, samt eldre over 65. Da gikk vi fra hus til hus og spurte etter familiemedlemmer i den aldersgruppen. En mann vi moette paa, forklarte at han var 65 aar. Han saa litt ung ut, og legen spurte om aa fa see identifikasjonspapirer. Mannen hentet papirene og var fortsatt skraasikker paa at han var 65. Da det viste seg at han var 52, fikk han seg en god latter...plutselig 13 aar yngre:)

Forrige uke gikk Guyaquil tom for influensavaksiner. I stedet gikk vi da fra hus til hus og satte de vanlige barnevaksinene. At vi har satt et par tusen vaksiner de siste ukene, er ikke aa ta hardt i. Vi kommer hvertfall hjem til norge med god erfaring med intramuskulaere sproeyter...:)

I gaar fikk vi vaere med paa den internasjonale HIV/AIDS dagen hvor befolkning fikk tilbud om gratis testing. Til dere der hjemme saa har ingen av oss den diagnosen...:) (maate proeve en test vi ogsaa)... Vi hjalp til med registrering av paienter, og selv om spanskkunnskapene begrenset deltakelsen vaar en del, var det en spennende dag.

I morgen begynner vi med folkeregistrering og arbeid paa en bitteliten helsestasjon som ligger i en kontainer paa en fotballbane. Vi skal fortsette aa vaere sammen med legegjengen vi har gaatt med fra dag en. Det er en kjempekoselig gjeng paa fire leger som vi etterhvert har blitt godt kjent med. De synes det er goey at vi er med dem, er taalmodige naar vi stotrer oss fram paa spansk (engelsk kommer vi virkelig ingen vei med...) og tar godt vare paa oss. Rart og litt trist at det kun er noen dager igjen med jobb sammen med dem, men samtidig skal det bli godt aa reise videre, og for Camilla og Merete aa komme hjem til jul. Men sikkert er det at vi aldri kommer til aa glemme menneskene vi har moett og inntrykkene de har gjort paa oss.

I morgen skal vi ta med oss kamera og videokamera paa jobb, flere bilder og oppdateringer kommer etterhvert=)

En helg i Cuenca

Ferden til Cuenca foregikk paa en minibuss gjennom Andesfjellene sammen med et eldre ektepar. Vi begynte med godt mot, men midtveis oppe i fjellene la taaken seg tykt rundt bilen og ga en sikt paa ca 2m. Dette hindret ikke sjaafoeren i aa fortsette i samme fart og kjoere forbi i svingene. Merete kunne ikke skjoenne at dette var trykt og begynte desperat aa bla i ordboka for aa finne ordet for taake og forklare at hun var for glad i livet til aa doe i en bil oppe i fjellet. Det eldre ekteparet lo av oss: (nerviosa..) og sa at det var helt normalt med saann taake.

Vel framme var vi saa slitne og tok det foerste hostellet vi fant. Dette viste seg aa vaere det mest shabbye vi har sett hittil: smuler i sengetoeyet, ikke noe toalettsete + saape, og en dusj med noen mystiske slimgreier i. Dagen etter fant vi oss bedre til rette paa Casa Naranja. Denne byen ble vi glade i! Koselige caféer, fine bygninger, god mat og ikke minst brente dvd-er til 1,5$ =). Paa kvelden dro vi paa en resturant med super mat og vin, sterke drinker og live-musikk. God stemning! Camilla fikk svingt seg med en lokal helt (paa 50+) som var veldig fornoeyd med aa danse med en soet lyshaaret jente.

Soendag var vi innom en kjempefin katedral hvor vi deltok paa adventsgudstjeneste. Dette foerte til stor julestemning og paa vei hjem til Guayaquil koste Camilla og Merete seg med Peter Jöback og andre juletoner... =) Tilbaketuren ble som forventet: mye taake, steinras og forbikjoering, men fantastisk natur. Alt i alt en fin tur, men vi savner Ida.

En trist melding

På tirsdag fikk Ida beskjed om sykdom i familien og måtte reise hjem. Det er trist og rart å fortsette denne turen uten Ida - tankene går hjem til henne og familien. Jobben her fortsetter for oss i to uker til, og vi skal holde dere oppdaterte underveis.
Klemmer til alle vi er glade i fra oss.